I helga er det igjen klart for kamp mellom rivalene KBK og Molde. Sist de møttes, 27. januar, gitt det veldig hett for seg i MFK-tråden på diskusjonsforumet Diskutopia.no.

Med store bokstaver ga brukeren «Rhesus» uttrykk for hva han mener om laget fra Nordmøre. «ÅRETS VIKTIGSTE KAMP SÅ LANGT! BRENN I HELVETE KRISTIANSUND JÆVLA DRITTLAG/-FOGDERI!», skrev «Rhesus» en knapp halvtime før avspark. Under teksten la han ved et bilde av KBK-trener Amund Skiri. Over hodet hans var det lagt inn et våpensikte.

En leser gjorde oss oppmerksom på meldingen. Da vi kontaktet vedkommende oppsto det en misforståelse om samtalen var et intervju. Vi klargjorde ikke dette overfor leseren, noe vi selvsagt har beklaget.

Vi fjernet navnet så snart vi fikk beskjed om at han ikke ønsket det i saken. Men selv om det bare lå ute på nettet en times tid, rakk fotballsupportere på diskutopia.no å gå løs på ham også, på en måte som han opplevde som hets.

Hva er det som gjør at så mange fotballsupportere mener seg unntatt fra vanlig folkeskikk? Hva får dem til å tro at det er egne ytringsgrenser som gjelder for dem?

Antakelig har det mest med tradisjon og fotballen selv å gjøre. Siden sportens morgen har det vært aksept for å rope ukvemsord mot dommere man mener gjør feil. Både spillere og publikum brøler på straffespark, selv om man vet at det ikke er det. I fotball kan man sparke ned motspillere på en måte som ville ført til tiltale utenfor stadion og bare gult kort innenfor.

Det appellerer ikke akkurat til et saklig publikum. Forventningen er at man støtter laget sitt betingelsesløst, og akkurat som på banen gjør man det man kan for å sette ut motstanderne og deres tilhengere.

Med årene har mange fotballspillere blitt som rockestjerner. De har astronomiske lønninger, bor i palasser, kjører rundt i dyre biler og er ofte å se på TV og i aviser – og ikke bare med fotballdrakta på. Hos noen skaper det misunnelse, hos andre forakt, særlig når man har betalt dyrt for en billett og de ikke presterer som forventet.

Kanskje har det bidratt til å skape smått TV-lignende forestillinger også på arenaene, der man sitter langt unna banen og tillater seg å rope det samme som man gjør foran skjermen. Spilleren eller dommeren hører meg jo ikke likevel?

Eller?

«Fuck off back to France you French motherfucker», skrek Crystal Palace-tilhengeren Matthew Simmons på Selhurst Park i 1995.

Han hadde da tatt turen ned fra de øverste benkeradene for å brøle beskjeden til en nylig utvist Eric Cantona på to meters hold.

Hadde han gjort det samme mot en person på åpen gate kunne han risikert juling, men stjernespilleren kunne jo ikke ta igjen. Han hadde godt betalt for å tåle personlige fornærmelser fra publikum.

Trodde Simmons.

– Det eneste jeg angrer på, var at jeg ikke sparket hardere, uttalte Manchester United-spilleren etter det historiske kung fu-sparket som kostet ham åtte måneders suspensjon.

Keeper-legenden og lagkameraten Peter Schmeichel uttalte senere at han ofte hadde drømt om å gjøre det samme. Ingen på et lag må overhøre mer dritt enn keeperen.

De er selvsagt ikke mulig å forsvare den voldelige reaksjonen, men kanskje kunne historien likevel være til refleksjon? Man roper til et menneske av kjøtt og blod, ikke en underholdningsfigur fra TV.

Klimaet blir ikke mindre hatefullt av overdreven rivalisering før, under og etter kamper. Foran cupfinalen mellom Rosenborg og Molde i 2013 utga trønderrapperen Schritch den uoffisielle supportersangen «Bombefly (over Molde by)».

I teksten ble Røkke beskrevet som homo, Solskjær som soper og Hoseth som bøg, mens «Torgeir Dahl e Øygard». Artisten forklarte det overfor TV2 som et forsøk på humor etter at bestilleren av låten hadde gitt ham en liste over drøye ord som blant andre homofobe fotballsupportere pleide å rope, men innrømmet samtidig at det var gjort mest for å provosere foran kampen.

Mens både Rosenborg BK og Kjernen tok avstand fra teksten, synges det fortsatt jevnlig på refrenget «Hater, hater, hater Molde by». Bare du kaller deg fotballsupporter virker det som om ordene ikke lenger betyr det de betyr utenfor banen – som i kommentarfeltene i sosiale medier.

OK, som del av et supportermiljø bør du nok verken være spesielt nærtakende eller selvhøytidelig. Sarkasmer med snert og fornærmelser med humor må man tåle som en del av sjargongen, og noe av det som blir uttrykt, bør også kunne tilgis som utslag av ubetenksom entusiasme.

Men både pressesjef Erik Holsbø i Tornekrattet og Uglan-leder Jarl Ivar Eriksen var enige om at posten i januar var å gå langt over streken. Til tross for at alle supporterledere er enige om at det finnes en grense, så blir det jevnlig rapportert om spillere og dommere som blir hetset både på banen, i sosiale medier og i andre situasjoner.

Forlanger man ekstra takhøyde for en supporterdiskusjon, må man også tåle at det blir sagt klart ifra når det går for langt.

Les også

Full fyr i MFK-forum før avspark i treningskamp: «Brenn i helvete Kristiansund»