Tingvoll | Fløystadfjellet vindkraftverk – vinklet saksframlegg fra kommunedirektøren

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommunedirektøren i Tingvoll sendte i begynnelsen av april et saksframlegg for Fløystadfjellet kraftverk til kommunestyret. Der settes tre utfordringer opp mot hverandre: naturvern, energibehov og kommuneøkonomi.

Fokuset på disse tre temaene virker fornuftig. Skjevheten ligger i hvordan de framstilles. Mens det settes fram klare argumenter for økt kraftbehov og mer inntekter i kommunekassa, så avspises naturmangfoldet bare med at der vet vi for lite.

På forhånd er det gjort en stor innsats i å presentere planene og de positive sidene av disse, for energiproduksjon og for skatteinntektene til Tingvoll. Samtidig står Tingvoll midt oppe i ei økonomisk krise og kommunedirektøren har brukte mye ressurser på å se etter løsninger på denne. Derimot har han tydeligvis ikke lagt noen innsats for å finne ut av konsekvensene for naturen av utbyggingsplanene.

Naturtyper

Det krever faktisk verken mye kompetanse eller innsats for å si en del om naturverdiene i området. Det har vært enkelte undersøkelser i området, og blant annet er det funnet flere rødlistede arter her. Samtidig er det enkelt å gå inn på NIBIO sine hjemmesider for å få en oversikt over potensialet for rødlistede naturtyper i området. De har oversikt som viser områder som kan gro igjen (vist med rød farge i kartet under).

Ovenfor dagens skoggrense betyr dette følgende: Gjengroingsarealene er mest sannsynlig boreal hei, en sårbar naturtype. Arealene ovenfor er mest sannsynlig fjellhei, en nær truet naturtype. Altså er det aller meste av arealene ovenfor dagens skoggrense på Fløystadfjellet rødlistet natur. Sikkerheten i disse vurderingene er trolig minst like høye som vurderingene av kommuneøkonomien. Også andre viktige vurderinger av naturen og påvirkningen kunne vært gjort, selvsagt med varierende grad av sikkerhet.

Konsekvensene

Fravær av naturfaglig gode forhåndsvurderinger er dessverre et utbredt problem i norsk arealforvaltning, og noe kommunedirektøren på Tingvoll slett ikke er alene om. Først presenteres utbyggingsplanene, med fokus på de positive sidene for samfunnet. På et mye seinere tidspunkt legges konsekvensene for naturen frem. Dermed reduseres naturhensyn til å noe negativt og irriterende som står i veien for utvikling og velstand. Førsteinntrykket er vanligvis sentralt, og vi søker hele tiden etter argumenter som bekrefter den oppfatningen vi først har fått. Når saksframstillingen blir så skjev som i dette tilfellet, så er det all grunn til å frykte at naturen blir den store taperen – igjen.